Følger av kristningen av Norge. Bokanbefaling av boka Anno 1024, av Ole Petter Erlandsen.
-I forbindelse med feiringen av 1000-års jubileet for kristenretten på Mostratinget.

Fra barneskolen er vi vant til å høre at kristningen av Norge i all hovedsak var en blodig affære, der folk ble presset til dåp på tinget. Om ikke ble de et hode kortere. At vi nå kan feire 1000-års jubileum for Kristenretten på Moster, er noe som er lite kjent og de fleste ikke kjenner bakgrunnen til. For ateister er det historien om en ovenfra-ned kristning fra maktsyke konger, mens for ulike evangelikale grupperinger, var det en katolsk kristning, som ellers er et kirkesamfunn mange tar avstand fra. Felles for dem, blir at kristningen skjedde med et mørkt bakteppe, som en ikke er interessert i å finne ut av.

Om selve loven sto det lenge i et kjent histoiebok for videregående: Om de lovene Olav (Haraldson) ga, vet vi ikke noe. Dette vitner ikke akkurat om særlig evne, eller var det manglende vilje til å finne ut av det? Kristenretten på Mostratinget, antagelig fra 1024, var den første, men spredte seg og ble etterhvert bekreftet på de andre tingene rund om (GulaTing -G.T., Frostating, Borgarting, Eidsivating) De eldste skriftlige kildene vi har er fra 1200-tallet. Lengre tekster ble først nedtegnet da bokstaver overtok for runer, etter kristendommens innføring. Om vi ser på hva som står om kristenretten i nettleksika, kan en ane den 'nøytrale', til dels fiendtlige holdningen overfor den daværende (katolske) kirken.

Kristenretten blir sett som en felles overenskomst mellom folket og kirka, iverksatt av kongen. Endog det å slippe å arbeide på søndager, fremføres i molltoner. Det er tvilsomt om treller (ca. 20% av befolkningen) så det som negativt. Det gjorde de nok heller ikke om lover som forbød å sette ut barn i skogen, eller menneskeofringer ved blot. Dette ble forbudt med kristenretten. Det er etterhvert funnet mange indisier på at menneskeofringer forekom, ved hovene. I tillegg ble flergifte (polygami) forbudt fra da av (G.T. § 25). I et samfunn med utbredt uttroskap, der mannen sto fritt, mens kvinner kunne selges som trell om hun bedrev det, var deres stilling utsatt. At utsetting av jentebarn var mest utbredt, er også kjent, noe som altså ble forbudt etter loven. Ved høvdingbegravelser ble ofte træler og også kona, drept og hauglagt i lag med høvdingen.

Trellene i datidens samfunn var rettsløse, og kunne når som helst selges, drepes eller voldtas. Frigivningen av treller gikk gradvis. Gulatingsloven har påbud om frigivning av treller for hvert ting(G.T. §4 og 5), og etter hvert ble en stadig større del av dem "frihalser", metallringen rundt halsen ble fjernet. De ble satt fri i stedet for å bedrive blot med. Noen fikk et jordstykke av herren sin, og det ble dannet en ny 'klasse', leiliendingene. Det kom forbud mot blodhevn og ættefeider, noe som tidligere hadde gjort Norden til arena for kriminalitet på linje med hva vi ser i land som Equador i dag. I likhet med dagens Jemen, betød ætta alt og bortsett fra en konge man skattet til, var det ingen nasjon å snakke om. Bruderov, frillehold og avtaler mellom ætter om giftermål, ble forbudt. I det hele ble forholdene for de aller fleste kvinner betydelig bedre, særlig ved at monogamiet ble innført (G.T. § 25).

For første gang i historien kom det en lov som hadde omtanke for de fattige. En fjerdeel av kirkens inntekt skulle gå til dem (G.T. § 8), og de etterhvert mange klostene ga mat og underhold til tusenvis av fattige. Menn som ville kunne bli munk, og jobbe i kloserets hage/urtegård. Av nonneklostre var få i Norge -Bakke kloster, mens i Sverige opprettet Birgitta av Vadstena et kjent kloster, og hun ble selv en anerkjent veileder. Det kom lover om bygging av kirker, og Olav Haraldson forordnet så mange prestestillinger som han så nødvendig. De første prestene var gjerne frigitte slaver, men etter hvert som de ble mer integrert i befolkningen fikk de også bedre kår. På 1100-tallet ble det satt i gang en storstilt bygging av kirker (1300). De fleste i tre, noen i stein, det utgjorde Norges første byggeboom.

Mens det tidligere bare var storfolk som ble lagt i haug etter døden, havnet nå rik og fattig på samme plass (kirkegården), og fikk lest de samme vers over seg. Det fante untak for ubotsverk som det ikke var gjort opp for, men eneste forskjell av betydning var gravstenens høyde. Den var det bare Herrnhutere som ville ha helt lik, ellers ble skillet mellom rike og fattige nærmest opphevet etter døden. Noe som særlig var med å endre Norge fra et klansamfunn til en nasjon, var lover om hvem man kunne gifte seg med. Man var avhengig av og delvis styrt av ætta, men i Gulatingsloven kom det lovbud at man ikke kunne gifte seg med nærmere slektninger enn i 7.ledd, som noen tolket som tremenninger (3 ledd opp og 4 ned-romersk tellemåte).

Jamvel om det ikke var eksplisitt Bibelsk dekning for dette, bidro denne bestemmelen mer enn kanskje noe annet til å bryte ned ættas makt. Mens det i store deler av verden fortsatt er klansamfunn, og ættas ære og skam er høyeste verdi, ble juridisk skyld noe som loven straffet, og moralsk skyld noe kirken kunne ettergi. At forbudet også bidro til et mer variert genutvalg, og mindre sykelighet grunnet inngifte, må vi vel se positivt på. At de rike og store ættene ikke kunn verne om sin rikdom på samme måte som tidligere, tjente til økonomisk og sosial utjamning, noe som har vært forbundet med nasjonen Norge, innil senere tid.
Det ble forbudt å drive med trolldom eller adlyde slikt. De som holdt på med det, måtte forlate riket (G.T. §28). Volvene måtte finne seg annen beskjeftigelse, enn sitte ute på gravhaugene for å få kontakt med avdøde, påvirket av bulmeurter ell.lign. En kunne ikke lenger lovlig kjøpe eller manipulere åndskrefter til å bistå seg selv, eller straffe sine fiender. Ofringer som sjamaner hadde bistått, ble forbudt. Kristus var det endegyldige offer. Vi trengte ikke lenger frykte skjebne eller lunefulle æser og (av)guder.

Kristningen av Norge skjedde ikke bare, eller først og fremst ved slag, slik Snorre indikerer. I det hele tatt bygger Snorre på senere skrifter, og må tas med en klype salt. Det er ikke lett å vite hva som er sant og hva som er rene påfunn. Det hadde kommet kristne misjonærer og slaver til landet i flere hundre år -etter hærferd, og mange vikinger var blitt kjent med kristendommen i utlandet. Påvirkningen skjedde både nedenfra og oppover, og ovenfra og ned. Det var store regionale forskjeller, etter hvor 'utadvendt' hjemstedets kultur var. Det var en pågående kristningstrend, der ofte damene gikk foran, noe kristningskongene knyttet an til. Alle hadde vært i tjeneste hos kristne konger i England, og besøkt kristne misjonærer (papere). Olav Haraldson hadde selv erfart kulturen hos kristne normannere i Gallia, før han vendte hjemover for å kreve kongemakten. Med seg bragte han kristne munker og Grimkjell, som var en lærd og skrivekyndig biskop. At loven på Mostratinget ble skrevet ned, er det dermed liten tvil om. Slik kunne den bevares til å anvendes og delvis repeteres på GulaTinget, der vi kjenner de fleste paragrafene fra. Så er det også tilfelle at det store omskiftet skjedde noen år etter slaget på Stiklestad. Da angret kristne stormenn på at de hadde vært med å drepe en norsk kristen konge, til fordel for å støtte den danske kristne konge Knut den mektige. Arvtagerne han satte til å styre ble raskt mislikt, stormennene vendte seg mot dem, og Olavs lik ble gravd frem igjen.. Resten av historien kjenner vi.